Skjebnen har talt.

Der ligger jeg, på en strand i Chile, nærmere bestemt i Maitencilla, på en solseng og aner fred og ingen fare. Jeg soler meg med ansiktet vendt mot solen, altså til venstre. Plutselig smeller det hardt 3cm fra øret mitt rett i solsengen, og jeg ser en parasol flyve over meg og lande i sanden. Det var altså rett før jeg ble truffet av en gigantisk parasol med spiss og det hele midt i ansiktet/hodet! Jeg blir liggende mens de villeste tanker farer gjennom hodet mitt. Jeg kunne dødd.

Jeg vet jeg kanskje virker drastisk nå, men om spissen på parasolen hadde truffet på et spesielt sted i hodet er jeg sikker på at med maks uflaks kunne det endt med døden. Og det hadde vært så slitsomt. Kanskje ikke for meg, men for alle andre som måtte ha kledd seg i svart og grått og greier.

Og hadde jeg ikke dødd hadde jeg nok hvert fall endt opp med et glassøye eller et tredve-stings arr i ansiktet. Sår og blod blandet med sand og varme, aiai, så sykt slitsomt. Da måtte jeg bare ha gått ned på kne og bedt om giftemål med en gang og håpe på at Therese ville se forbi mitt mindre pene ansikt og tenke på kjærligheten vi har for hverandre.

Jeg lå der og ble rett og slett sliten av alle tankene om hva som kunne skjedd, og det gikk opp for meg at jeg tror på skjebnen. Det har aldri slått meg før, men det kan bare ha vært skjebnen som bestemte at jeg ikke skulle bli skadet. For bare ett minutt før parasolen slo til lå jeg med ansiktet mot høyre og hadde blitt truffet rett i fleisen. Så jeg takker herved skjebnen som var på min side idag, og slutter dette innlegget med å innrømme at jeg kanskje tenker for mye. Men hva annet kan man gjøre når man ligger på stranden og ligger på stranden og ligger på stranden... For et hardt liv.

Pluss at det som skjedde ikke var fordi jeg var uforsiktig eller satt meg selv utfor en fare, jeg bare lå der rolig og blid mens faren ble kastet så å si i ansiktet mitt. Du kan gjøre mye for å holde deg selv i sikkerhet, bruke sikkerhetsbelte (som forresten ingen andre gjør her nede og pappa blir nesten irritert om vi ber han ta det på) etc, men du kan ikke forhindre at en parasol tilfeldigvis flyr avgårde i din retning og lander 3 cm fra ansiktet ditt. Det er der skjebnen kommer inn, kanskje den vil gi meg en advarsel? Non taken, i så fall.

Nå skal jeg snart gi meg. Men oioi, og enda et bevis på min venn skjebnen: hadde jeg tatt ett mindre skritt på supermarkedet i dag ville jeg tråkket rett opp i noe glatt yoghurt greier og falt langflat rett på ryggen og kanskje slått hodet i gulvet og fått livsvarig hjerneskade... Haha, jeg vet jeg overdriver. Men i stedet sklei jeg bare litt og holdt meg på beina. Skjebnen altså...

Dette er kanskje uinteressant, men det er et innblikk i Alvinas hode og hennes møte med skjebnen. Jeg vet at om man alltid skal tenke "hva om", "tenk hvis" etc, så ville man blitt gal. Men når det skjer sånne nesten-opplevelser som det skjedde meg i dag, kunne jeg ikke la være å tenke på min venn skjebnen med englevinger. Om jeg skal tro på en Gud, skal Guden min være Skjebnen. God natt! :)