Kommentar

Hei!

Legger ut denne kommentaren, med svar, i tilfelle det er flere som misforsto mitt innlegg om Chile og jordskjelvet. (obs obs: holder på å skrive rapport fra hjelpeaksjonen, kommer snart. Beklager sterkt at jeg er så udugelig og treig.)

Hei Alvina!

Jeg synes det er bra du skriver hvordan du opplevde jordskjelvet. Det hjelper "å få ut" redselen/frustrasjonen, som det er naturlig at vi blir sittende med. Men samtidig kan jeg ikke dy meg for å si at du svartmaler litt. Hvem er jeg? Jo, jeg er en norsk kvinne, bodd i Chile i snart 16 år, og har opplevd mange sterke "temblorer", rystelser. Jordrystelse er ordet. Jeg bor for øvrig i 11 etasje, og jeg kan love deg at det rystet forferdelig. Men det gikk bra, bare noen få materielle skader, som er lite vesentlig i en slik sammenheng. Når jeg skriver at du svartmaler, mener jeg det du skriver om hjelpen. Det er klart det tok litt tid, men kjære deg, jeg går ut i fra at du følger med på nyheter og har vært ute i gatene her i hovedstaden, og det er da allerede sendt tonnevis med hjelp, både fra regjeringen, naboland, Usa og ikke minst fra den solidariske chilenske befolkningen.

Men det er flott at dere også vil hjelpe. All hjelp trengs!

Den andre delen, det høres jo ut som om det er bare kjeltringer i Chile! På alle de årene jeg har bodd her, har jeg vært i Bella Vista mange ganger, og i mange andre "skumle" områder også. Jeg har enda tilgode å se ran etc. Selvfølgelig finnes det her også, som i alle andre land. Til å ha over 6 millioner innbyggere i hovedstaden, vil jeg si det er lite kriminalitet her. Faktisk er jeg mere redd for å ferdes i Oslo sentrum om sommeren om kvelden/natta, hvor jeg er hver sommer.Selvfølgelig forstår jeg deg. Del gjerne dine opplevelser om jordskjelvet med alle. Forøvrig var det tsunamien som gjorde de største ødeleggelser. Men ikke skrem folk fra å reise på ferie til et fantastisk flott land, med hjelpsomme og hyggelige innbyggere!

Mañana, mañana (i morgen i morgen) som du skriver. Min oppfatning er at det er herlig med et folkeslag som ikke stresser opp gud og hvermann. Og faktisk får de utrettet utrolig mye. Men du har kanskje ikke sett det enda?

Og et tips til alle som kommer hit, regel en: lær hva man skal gjøre og hvordan man skal oppføre seg i tilfelle det blir et jordskjelv.

Jeg ønsker deg en fortsatt flott tur!

Mitt svar på kommentaren

Til Anne-Karin.

Takk for din tilbakemelding, det var interessant lesing, men la meg få klargjort et par ting. Jeg har bare skrevet om min opplevelse og kan ikke stå for noe annet. Det er på ingen mulig måte meningen å svartmale et land som jeg elsker "som om det var mitt eget". Men jeg mener fremdeles at landet har mye å lære når det gjelder effektivitet. Og ja, jeg har fulgt med på nyhetene, jeg har vært ute i gatene og jeg har snakket med familie og venner som er chilenere og som mener det samme som meg. De sier det ikke for å svartmale landet sitt, eller kritisere det, men det er faktisk et faktum at flere steder har hjelpen blitt stående på institusjoner og lignende.

Men jeg legger ikke skjul på at det er mange som hjelper til, og det er jeg veldig glad for. Jeg tror ikke at jeg er Robin Hood eller den eneste helten. Jeg, personlig, klarte bare ikke å sitte på ræva og se på og høre om så mange der ute som enda ikke hadde fått hjelp, på grunn av manglende handlingskraft. Regjeringen klarte jo ikke en gang å varsle om tsunamien i tide, da synes jeg det er lov å komme med litt nevneverdig kritikk. Jeg skjønner at du er glad i og stolt over Chile, det er jeg og, men ingen er perfekte og det må da være lov til å si sin mening.

Jeg vet ikke hvor gammel du er, hvor i byen du bor og hvor du henger hen til vanlig. Jeg har bare bodd under ett år i Chile til sammen, og jeg personlig har klart meg veldig fint. Jeg vet ikke i hvilken del av bloggen min du får inntrykk av at jeg mener det bare er kjeltringer i landet - det er hvert fall strengt tatt en overdrivelse. Og jammen er jeg glad for det, når jeg har et hundretalls familiemedlemmer der borte. Men det jeg står for, som er min personige mening, er at Chile lider av et voksende antall "flaites" (jeg vet ikke hvor godt kjent du er med chilensk slangbruk), som jeg ser på som et alvorlig problem. Ungdom som raner med kniv eller andre gjenstander og som ikke tenker seg om to ganger før de banker opp eller knivstikker uskyldige.

Jeg har en kamerat som ikke kan drikke på fest om dagen, fordi han ble knivstukket på gata og nesten døde. Han ga fra seg alt han hadde, men de stakk han allikevel. En annen ble stukket i hodet med vinopptrekker fordi han er homofil. Da er det noe som skurrer, spør du meg. Jeg sier ikke at landet er fullt av kjeltringer, jeg vet om mange land som har større kriminalitetsandel enn Chile, men den natten var jeg faktisk bekymret for at det skulle skje oss noe. Og det tror jeg alle hadde vært når du får beskjed om å ta en stein i den ene hånden og tuppen på nøkkelen i den andre. Du skriver at du var i 11. etasje den natten, så da vet du jo faktisk ikke hvordan det var i Bella Vista, jeg verken overdriver eller svartmaler, jeg bare forteller bare om min egen opplevelse. Jeg tror at fæle ting kan skje deg uansett hvor du er hen i verden, og at det eneste man kan gjøre er å ta sine forhåndsregler. Om man skal gå rundt og være redd hele tiden, blir livet en trist reise.

Når det gjelder avsnittet ditt hvor du skriver at jeg ikke må skremme folk fra å komme til Chile, må jeg faktisk trekke litt på smilebåndet. Jeg er halvt chilensk og jeg elsker det. Hadde jeg ikke brydd meg om landet, hadde jeg ikke jobbet så hardt som jeg har gjort for å hjelpe til. Da hadde jeg heller ikke bedt venner og familie i Norge om hjelp, men heller bedt de holde seg unna og bruke pengene sine på en ny snøskuffe eller en fresh, ny 42´tommers. At det er et fantastisk flott land med hjelpsomme og hyggelige innbyggere står det ingen ting på! Jeg har blitt rørt over engasjementet til enkeltmennesker som kanskje har blitt rammet av jordskjelvet selv (eller jordrystelse, som du mener det kalles), men som drar av sted med alt de har for å hjelpe andre som har det verre. Det kaller man nestekjærlighet.

Jeg er stolt over Chile, jeg ser på det som mitt eget land jeg er takknemlig over all hjelpen landet har fått. Jeg oppfordrer alle og enhver til å dra til Chile, uavhengig av jordskjelv eller tsunami, noe annet ville være hyklerisk. Jeg beklager for at jeg har tråkket deg på tærne, det var aldri min intensjon. Jeg tror du har misforstått meg, og det er lov. Jeg håper dette har hjulpet deg til å klargjøre mine personlige meninger. Jeg ønsker deg det beste, og er glad for at jordskjelvet ikke ga deg annet enn et par materielle skader. Jeg er ikke særlig religiøs av meg, men jeg ber for at det skal roe seg i Chile og at landet snart vil komme seg på beina igjen.

Ha en fortreffelig kveld videre,
med vennlig hilsen Alvina.

Rapport fra tur

Hei alle sammen!

Beklager for at det har tatt så lang tid å skrive en rapport fra hjelpeaksjonen. Det har rett og slett ikke vært så lett. For det første sitter jeg igjen med sykt mange inntrykk som det er vanskelig å formidle på papir, hvert fall uten å skrive en avhandling. Da hadde vel ingen giddet å lese det heller. For det andre har det vel satt sitt preg på meg uten at jeg kanskje har villet innrømme det med det første. De som har facebook har vel kanskje sett bildene og de sier forsåvidt mer enn tusen ord. Men det er ikke alle som har det, så jeg skal prøve å gi en liten rapport fra en veldig vellykket tur.

Den opprinnelige planen som jeg har skrevet om tidligere med lastebil og greier falt bort. Etter noen dager så vi på nyhetene at Iloca (stedet vi opprinnelig skulle dra) hadde fått hjelp. Jeg var ikke interessert i å dra et sted hvor hjelpen allerede hadde kommet, og ymtet frempå at vi kanskje skulle endre destinasjon. Men de som eide lastebilen var fast bestemt på å dra dit, og det var ikke så rart, for det viser seg i ettertid at de har familie der. De med lastebilen bestemte seg også for å reise natt til lørdag, for de ville gjøre turen så kort som mulig. Vi ville ikke reise på natten, det kan være farlig. Så vi fant ut at vi skulle gjøre dette selv, med to store pick up'er, en bil og en handlekraftig familie!

Vi så på kartet og pekte oss ut steder hjelpen ikke hadde nådd frem til enda. Vi bestemte oss for kystbyen Bucalemu, cirka 5 timer sør for Santiago. Første dagen jeg begynte å samle inn penger, ca i tre tiden en onsdag formiddag, kom det faktisk inn ca 25 000 på en dag!! Tusen takk til Baja, Helle og andre som hjalp meg med å spre ordet og gi meg inspirasjon og engasjement. Eller engasjement var vel ikke akkurat en mangelvare. Neste dag kom det også inn en del penger, og vi begynte å lage en handleliste om hva vi skulle kjøpe inn. Det måtte planlegges nøye, både i forhold til hva vi mente var viktig og hvor mye av hver vare. Vi skrev ned alt fra vann, til mat, til bleier og bind, til tannkrem, såpe, deo, undertøy og lommelykter.

Dagen etter, fredag morgen, dro jeg tidlig ut med to venninner for å begynne handelen. Vi dro til sentrum, hvor de har et område med butikker som selger "por mayor", altså typ 12-pakker med truser, sokker, BHer etc, for en meget billig penge. Vi kjøpte også lommelykter og batterier, noe som faktisk er veldig dyrt i Chile. Så var det hjem og lesse av (Lesse?? Heter det det? Eller er det nok en blyantkvesser/spisser variant?) alle varene og ut igjen med større bil for å handle inn på supermarkedet. Vi fikk ordnet en avtale med sjefen der som tok vare på de vognene vi fylte opp, slik at vi slapp å ta med oss alt rundt. Først ville de faktisk ikke la oss kjøpe så mye, for det var mange som kom dit og latet som de skulle hjelpe men egentlig kjøpte for å selge videre. Ganske sykt! Vi forklarte nøye hva vi skulle, og heldigvis trodde hun på oss.

Vel hjemme igjen i ti tiden, og jeg innså at det hadde gått ti timer uten spising. Meget urut av meg, og jeg fikk kastet i meg litt mat før vi begynte på organiseringen. Vi lagde familieesker med mat og diverse, sånn at det ble enkelt å dele ut da vi kom frem. I steden for "en rispose til deg, og en til deg". Vi satt sammen barneposer med litt godis, en tegneblokk, blyanter, saks og blyantspisser. Først tenkte jeg godteri?? Det kan da ikke være det viktigste. Men barn slutter ikke å være barn selv om det skjer slike ting. Vi stablet pick up'ene og fetteren min satt opp stålgjerder på sidene, så de nesten funket som lastebiler. I fem tiden var alt på plass og vi la oss til å sove ett par timer før det vi var ute på veien i 7-8 tiden morgenen etter. Det gikk overraskende bra på motorveien, vi hadde sett for oss mer omkjøring og kø pga ødeleggelsene. Noen var det jo, viser til bilde(r) på facebook. Vi kom frem til Bucalemu på formiddagen en gang, og kjørte gjennom landsbyen og ut til stranden. På veien ut stoppet to menn oss og fortalte at vi bare kunne sette fra oss tingene hos de så skulle de fordele det videre, de var lite sympatiske, så vi ble ikke overbevist. Vi dro videre, i håp om å finne et sted som trengte oss mer.

Vi måtte ut i terrenget på humpete grusveier med bratte bakker, noe den eldste pick up'en ikke taklet så bra. Bilen stoppet og vi måtte bite i det sure eplet - den ville ikke starte. Etter cirka to timers forsøk på å starte den, ble vi pent nødt til å dra den etter den andre pick up'en. Det sier seg selv at da gikk det ikke akkurat fort i svingene. Etter mye om og men kom vi frem til landsbyen LLico. Der møtte vi en dame som fortalte oss at de hadde fått en del hjelp, men at de manglet bleier for voksne og barn. Vi delte ut en del av det vi hadde, og hun tilba seg å bli med oss lenger inn i skauen til et lite oversett sted. Vi dro av gårde med pick up'en på slep, og var nok litt skeptiske jo lenger inn i skogen vi kom med tanke på bilene. Men vi var fast bestemt på å hjelpe noen som trengte det, og ikke bare gi opp og levere det fra oss et sted.

Og glad er jeg for det, for da vi endelig kom frem ble det et rørende møte med de som bodde der. De ble utrolig glade for at noen endelig brydde seg om de, de hadde flere ganger snakket med de i kommunen, men hadde blitt oversett gang på gang. Vi fortalte de hva vi hadde samlet inn og hva vi hadde med oss, og fikk kartlagt hvor mange familier de var. Rundt 15 familiepakker ble delt ut, pluss alt fra babyting, til kjeler og truser. Det var en meget surrealistisk opplevelse å stå der oppi trucken og spørre om alle har fått sokker eller om det er noen som trenger boksere i størrelse medium. Men veldig fint. De ble helt ville da jeg kom med en søppelpose med håndkler, vi hadde vel kjøpt inn ca 50 stk. De kastet seg over meg, og det var ikke så mange som hørte etter da jeg sa at det var nok til alle.

De var utrolig takknemlige, og det var vanskelig å holde tårene i kanalene da en meget sympatisk mann begynte å fortelle meg om hvor vanskelig de har hatt det og hvor mye han satt pris på det vi gjorde mens han snufset forsiktig.

Etter alt arbeidet kjente jeg at magen rumle og vi kom på at vi ikke hadde spist noe hele dagen nesten. Vi var skrubbsultne og hadde gitt fra oss all maten, så de lokale inviterte oss inn på kveldsmat og te. Det var en utrolig opplevelse, noe av det beste med det hele, at vi fikk muligheten til å dele med de og bli kjent. I ti tiden vendte vi tilbake til LLico, med Emmy (damen som tok oss med) og der satt vi fra oss tingene de andre ikke hadde bruk for, som de skulle fordele videre dagen etter. Nå som vi hadde fått venner der, var vi rimelig sikre på at de ville gjøre en god og rettferdig jobb.

Så ble vi invitert på en ny runde kveldsmat og mer te, utrolig bra folk, verken veldige fattige eller rike, som nå hadde fått verden snudd opp ned. De hadde akkurat fått tilbake strømmen dagen før vi kom, det vil si at de hadde gått en uke uten lys. Butikkene i nærheten var stengt, og nærmeste sted de kunne dra var tre timer unna i buss. Det hjalp ikke mye med bil, når bensin fort ble en mangelvare. De kunne ikke drikke vannet i springen, for det hadde blitt dårlig og de kunne bli syke. Så de hadde stort sett ikke mye å rutte med, og det verste av det hele var at hver eneste natt måtte de opp på et lite fjell i nærheten og sove i telt der! De som hadde telt da...

Tsunamien gjorde de største ødeleggelsene ved kysten, og folk var fremdeles livredde for at bølgene skulle komme tilbake. Tenk å sove i et fuktig telt hver eneste natt i frykt for at vannet skal komme og ta deg, ganske surrealistisk spør du meg. Vi hadde gitt fra oss alt vi hadde av telt og soveposer, så vi tenkte vi skulle sove i bilene. Men de ville ha oss med opp på fjellet hvor de lånte oss et telt vi kunne sove i. Syk opplevelse å klatre opp der med tepper og ullundertøy. Dere må ikke tro det var varmt, sommeren lå på hell og på natten så langt sør lå vel gradene på rundt 10-12. Der oppe hadde de bål hvor de grillet kylling og vi fikk litt billig vin fra kartong. Det var faktisk utrolig koselig og en utrolig opplevelse for meg, som bare var på besøk og kunne legge meg i en varm seng dagen etter. Men de fortsatte faktisk å sove der oppe i lang lang tid, jeg snakket med familien min i dag, og de hadde ligget der oppe mer eller mindre helt frem til helgen. Noen dager hadde de sovet hjemme, men så rister det på nytt og de løper opp i redsel. Det må være helt forferdelig.

Det fortsatte å komme inn penger etter turen og, så siste uken min i Chile ble det en del handling. Vi holdt kontakt med de i LLico og de lagde en liste med hva de trengte. Det viktigste var vann og mel som de kunne bruke til å bake brød. De manglet også sukker, generelle matvarer, bleier, bind etc. Jeg kjøpte inn alt, og på lørdagen dro familien min tilbake. Jeg måtte dra fra Santiago den fredagen for å rekke flyet mitt til Cape Town fra Buenos Aires. De ble veldig takknemlige for all hjelpen og jeg føler virkelig at vi fikk hjulpet noen som faktisk trenger det. Familien min holder kontakten med de der nede, og jeg håper jeg kan besøke de neste gang jeg kommer til Chile.

Så det var virkelig en vellykket tur, og jeg må bare igjen få takke alle som har hjulpet meg! Alt i alt kom det inn 39 000 norske kroner, det var 6 000 igjen da jeg dro som familien skal bruke til å kjøpe to "mediaguas" som er to små hus til familier som mistet husene sine. Jeg setter utrolig stor pris på at det var så mange som hadde tillit til meg og faktisk stolte på at jeg skulle bruke pengene til det jeg sa. Det har varmet veldig og jeg er evig takknemlig. Det har virkelig vært en opplevelse for livet.

Stor klem og masse kjærleik fra Alvina.

Ut paa tur, aldri sur!

Klokken er seks om morgenen, ullvang-troya er paa og jeg er klar for aa begi meg ut paa noe som kan bli en opplevelse for livet. En del av planene endret seg igaar, jeg har ikke tid til aa fortelle alt naa, vi drar straks. Men vi har byttet destinasjon, Iloca har allerede faatt hjelp. Vi skal til Bucalemu hvor tsunamien tok med seg alt og hvor de fortsatt er uten hjelp. Vi har laget familiepakker med mat, vi har handlet masse undertoy, babyting, vi har faatt masse klaer, har med oss masse vann, gass og har laget poser til barna med tegnesaker og litt godteri. Sa kanskje de faar litt glede opp i all elendigheten. Jeg skal ta masse bilder underveis, og jeg skal ogsaa skrive en mer grundig rapport naar jeg kommer hjem om hele prosessen. Naa er jeg nodt til aa spise litt foer vi drar, laerte igaar at det ikke er saa lurt aa glemme aa spise...

Kryss fingrene alle mann, saa gaar nok dette helt fint (om skjebnen vil det). Og det vil den, vi snakket sammen igaar. Blitt kompiser vi naa vettu.

Ha en fin helg, tusen takk igjen for alle bidrag! Love alv.

Vil du vaere med aa hjelpe ofrene i Soer-Chile som ble hardest rammet av jordskjelvet?

Hei alle sammen!

Etter alt det fryktelige som har skjedd i Chile, er det paa tide aa gjore noe. Jeg kan ikke sitte her og se paa at folk doer 5 timer unna oss fordi hjelpen ikke kommer tidsnok. Chile er et tregt land, alt tar tusen aar, og jeg har vendt meg til det. Men naa i en krisesituasjon passer det meget daarlig med "mañana, mañana". Det er ville tilstander, folk har begynt aa rane butikker som er stengt pga mangel paa strom for aa faa tak i mat.

Min kusine, Paulina, jobber iherdig for aa faa tak i mat, klaer og alt som kan vaere nyttig, for aa sende det med en lastebil som drar soerover paa lordag. Tante kom med den geniale ideen at jeg kunne hore med folk hjemme om det er noen som vil vaere med aa bidra ved aa sende meg penger, som jeg tar ut, og kjoper ting for. Saalangt er prosessen godt i gang, mange har allerede satt over penger og ordet spres rundt. Jeg og Paulina skal selv vaere med sorover og hjelpe til, og paa den maaten forsikre at pengene kommer dit de skal. Vi prover aa faa tak i politieskorte, jo mer vi tar med oss soerover, jo stoerre sannsynlighet er det at de blir med oss. Men vi drar uansett. Man kan ikke tenke paa sin egen sikkerhet, naar det er saa mange som lider. Hvis alle tenker saann, skjer det ingenting. En venn av Paulina hadde kjort en lastebil soerover, og det hadde gaatt bra, han sa det var rolige forhold der nede.

Vi skal rett til en liten landsby ved sjoen som heter Iloca, hvor tsunamien tok med seg hele landsbyen. Folk er uten hus og har ingenting. Vi vil ikke levere fra oss ting til organisasjoner og lignende, for de fungerer daarlig her nede og man vet ikke om hjelpen faktisk kommer frem. Ting blir staaende der, og det har vi ikke tid til. Derfor er det mange som drar paa eget initiativ og hjelper til, saann at man kan garantere at hjelpen kommer frem.

Vi skal ta med oss klaer, tepper, toalettpapir, mat, drikke, bleier, melk til barna; altsaa alt de trenger for aa overleve. Det er en stor lastebil, og den skal fylles opp! Om du vil vaere med aa hjelpe til, vaer saa snill og sett over penger paa konto: 9722 17 76740, som er min personlige konto. Jeg vil personlig ta ut hvert eneste ore som kommer inn og kjope inn alt vi trenger. Det er mange som har satt inn, man trenger ikke sette inn mye om man har lite penger, alle monner drar!! Spre ordet videre til saa mange som du orker!

Jeg blir i Chile frem til fredag den 12. februar, jeg maa ha penger paa konto innen neste torsdag, saann at jeg kan ta de ut og gi de til kusinen min som sender en ny lastebil. Det er altsaa siste frist. Men det haster med hjelp, saa jeg hadde blitt veldig glad om de som har mulighet setter over med en gang, saann at det kommer med forste lastebil naa paa lordag.

Det er utrolig for meg aa kunne bruke meg selv som en kanal gjennom Norge og Chile, og paa den maaten hjelpe til sammen! Jeg er evig takknemlig til de som er med aa stotter oss, det er utrolig viktig!! Jeg skal holde alle oppdatert via bloggen om hva vi driver med, hvor mye penger som kommer inn, hva vi kjoper og om turen paa lordag. Kontakt meg paa facebook eller via mail om det er noen sporsmaal! Mail: alvina_jk@hotmail.com

Bilde fra Iloca, landsbyen vi skal hjelpe.

De to lengste minuttene i mitt liv.

Ja, da har jeg opplevd det 5. heftigste jordskjelvet i verden. Heldigvis gikk det bra for meg og mine, og jeg lurer paa om jeg igjen skal takke skjebnen for det. Eller eventuelt sette pris paa tilfeldigheter. Uansett, fredag kveld og vi var klare for aa drikke litt og kose oss. Paty og Ale hentet meg og vi dro til leiligheten til Nicole og Nevali. Vi ble sittende og drikke en stund og diskuterte om vi skulle gaa ut eller ikke. Jeg var helt klar for aa ta en tur ut, og heldigvis ble de andre med.

Ingen visste hvor utestedet vi skulle paa var, saa det ble litt normal Chile-lok. Nevali snakket med noen venninner og de kom en stund etterpaa i bil. De visste heller ikke hvor det laa, saa vi bestemte oss for aa dra til Bella Vista, hvor det er fullt av utesteder. Vi var fire for mange i bilen, men hvem bryr seg vel om det her i landet. Vi bestemte oss for aa draa paa et sted som heter Bokara, og vi var paa vei inn da Nicole begynner aa tvile og mener det er for dyrt aa betale 3 lucas, som er litt over tredve kroner, for aa vaere der i to timer. Heldigvis ble vi enige om aa finne en bar og drikke oel istedenfor.

Vi satt oss ned paa et bord paa fortauet og bestilte tre literflasker med oel. Gaby, kusinen min, jobbet egentlig den natten men av en eller annen grunn fikk hun gaa og kom heldigvis litt etter at vi hadde satt oss ned. Paty og Ale hadde snakket med en venninne, La Fe, som var paa vei, og hun kom ogsaa heldigvis likt med Gaby. For da, mens vi satt der med en plastkopp med oel i haanda, og hoerte paa glade rastamenn som spilte trommer og danset, begynte bakken aa riste. Forst lo vi litt og trodde bare at det var "un temblor" som kan oversettes med risting (vet ikke om vi har noe ord for det), som paa richters skala blir karakterisert fra 1 til 6,5. Men saa ble det bare sterkere og sterkere, og jeg saa gleden i oynene til jentene forandre seg til frykt. I lopet av ett sekund forsvant alt som var av lys og vi kastet oss ut paa gaten (selvfolgelig med oelflaskene i haanda).

Alle rundt oss begynte aa skrike og lope og av en eller annen grunn var det folk som kastet flasker vilt rundt seg. Akkurat der og da foltes det som om jeg var i en action film, typ katastrofefilm med Tom Cruise. Vi klamret oss sammen, mens de lengste to minuttene i vaart liv passerte. Vi trodde alle at naa ere' bare aa legge hatten paa hylla og si takk og farvel. Vi kunne se hovedgaten fra der vi sto og den var fylt med royk og kaos, det bildet har festet seg til hjernebarken min. Jeg bare ventet paa aa see bygningene falle eller veien aapne seg, men det slapp jeg heldigvis. I stedet begynner jentene aa krangle om hva vi skal gjore og hvor vi skal gaa. Forbi oss loper mennesker som gale, men Ale er bestemt paa at man ikke skal folge massene, noe Gaby er veldig uenig i. Jeg blir staaende og tenke "ah, typisk chilenere, men dette er kanskje ikke helt riktig tidspunkt for aa krangle..."

Problemet var at vi var i Bella Vista, som er et belastet sted med masse gaerninger som raner og overfaller folk. De utnyttet seg selvfolgelig av situasjonen. Saa samtidig som vi maatte se opp for naturkatastrofe og holde oss i sikkerhet, maatte vi ogsaa se opp for gaerninger med kniv og passe paa verdisaker. Det var rett og slett helt kaos. Vi flyttet oss sakte, haand i haand mens noen provde og ringe familie for aa si at vi har det bra. Som selvfolgelig nesten var umulig, alt var nede. Nevali fikk heldigvis tak i sonnen sin og fikk hore at han hadde det bra.

Gaby, som jobber i en reality serie, var bestemt paa aa dra tilbake til jobben for aa se hvordan det gikk der. Vi provde aa si at hun ikke maatte gaa alene, men hun nektet aa hore paa oss. Resten av oss begynte paa hjemveien, som viste seg aa bli temmelig lang. Vi visste ikke bedre enn aa begynne aa gaa. Vi provde aa stoppe noen taxier forst, men alle bare kjorte forbi, sikkert paa vei hjem til familien sin. Mens vi gikk provde vi aa faa haik med bilene, det tok ganske lang tid foer plutselig en van stoppet og ba oss hoppe inn. Vi spurte hvor mye han skulle ha, men han ville ikke ha noen ting. Det er godt det finnes bra mennesker der ute! Han kjorte oss saa langt han kunne, og derfra var det ut og gaa igjen.

Vi var ganske redde for det var helt morkt ute, ikke ett eneste lys og vi visste at det kunne komme folk og overfalle oss. Nevali spurte hvem som hadde nokler, og ba de som hadde det putte de mellom knokene, klare for aa forsvare oss om noe skulle skje. Vi plukket ogsaa opp en stor stein hver som vi hadde i den andre haanda. Paa nytt folte jeg at jeg var i en film, men naa var det mer en folelse av en halvdarlig street gangster film med Ice T i hovedrollen. Der gikk vi bortover gaten, seks jenter klare for kamp. Jeg er ufattelig takknemlig for at jeg slapp aa ta frem mine urokkelige judo-ferdigheter og at vi kom oss trygt inn i en ny bil. Denne gang en personbil, men der det er hjerterom er det husrom. Han kjorte oss nesten helt frem til leiligheten til Nevali og Nicole, hvor det saa helt javlig ut. Siden de bor i fjerde etasje, laa alt paa gulvet. Glass knust over alt, kjoleskapet sto midt paa kjokkenet, mikrobolgeovnen knust paa gulvet, og tv'en gikk ogsaa i bakken. Vi maatte komme oss fort ut derfra, i tilfelle det skulle komme et nytt skjelv. Jentene kjorte meg hjem, og jeg kunne nesten puste ut - "trygt hjemme". Der var det heldigvis ingen store skader og alle hadde det bra. Gaby kom seg ogsaa trygt hjem cirka en time senere.

Dagen etter samlet vi jentene oss og snakket om hva som hadde skjedd. Vi var enige om at det var mange tilfeldigheter som forte til at vi alle kom oss trygt hjem. For hadde vi ikke gaatt ut, hadde vi opplevd jordskjelvet i fjerde etasje, noe som hadde vaert helt javlig. Men heldigvis gikk vi ut. Hadde vi gaatt inn paa det utestedet, som er to etasjer ned i jorda med bare en utgang, vet jeg faktisk ikke hva som hadde skjedd... Men heldigvis ville ikke jentene betale cover. Hadde jordskjelvet skjedd tre minutter foer, hadde baade Gaby og La Fe vaert helt alene midt opp i alt kaoset. Men heldigvis var alle sammen og tok vare paa hverandre.

Saa mens jeg sitter her i leiligheten og skriver og jevnlig kjennerat det kommer "temblorer" (skjelv), spor jeg meg selv om det var skjebnen eller tilfeldigheter, eller rett og slett ren flaks. Jeg er uansett evig takknemlig for at jeg og alle jeg er glad i overlevde natten. Og saa er det ikke saa mye annet aa gjore enn aa be for de som fortsatt er savnet og haape at det ikke kommer flere jordskjelv.

FRustraSJon

Jeg får ikke lagt ut bilder på bloggen for tiden. Tyr dermed til facebook. Godt det finnes flere medier nå til dags. Hva jeg skulle gjort på sekstitallet, det vet jeg neimen ikke.

Cyber love