Rapport fra tur

Hei alle sammen!

Beklager for at det har tatt så lang tid å skrive en rapport fra hjelpeaksjonen. Det har rett og slett ikke vært så lett. For det første sitter jeg igjen med sykt mange inntrykk som det er vanskelig å formidle på papir, hvert fall uten å skrive en avhandling. Da hadde vel ingen giddet å lese det heller. For det andre har det vel satt sitt preg på meg uten at jeg kanskje har villet innrømme det med det første. De som har facebook har vel kanskje sett bildene og de sier forsåvidt mer enn tusen ord. Men det er ikke alle som har det, så jeg skal prøve å gi en liten rapport fra en veldig vellykket tur.

Den opprinnelige planen som jeg har skrevet om tidligere med lastebil og greier falt bort. Etter noen dager så vi på nyhetene at Iloca (stedet vi opprinnelig skulle dra) hadde fått hjelp. Jeg var ikke interessert i å dra et sted hvor hjelpen allerede hadde kommet, og ymtet frempå at vi kanskje skulle endre destinasjon. Men de som eide lastebilen var fast bestemt på å dra dit, og det var ikke så rart, for det viser seg i ettertid at de har familie der. De med lastebilen bestemte seg også for å reise natt til lørdag, for de ville gjøre turen så kort som mulig. Vi ville ikke reise på natten, det kan være farlig. Så vi fant ut at vi skulle gjøre dette selv, med to store pick up'er, en bil og en handlekraftig familie!

Vi så på kartet og pekte oss ut steder hjelpen ikke hadde nådd frem til enda. Vi bestemte oss for kystbyen Bucalemu, cirka 5 timer sør for Santiago. Første dagen jeg begynte å samle inn penger, ca i tre tiden en onsdag formiddag, kom det faktisk inn ca 25 000 på en dag!! Tusen takk til Baja, Helle og andre som hjalp meg med å spre ordet og gi meg inspirasjon og engasjement. Eller engasjement var vel ikke akkurat en mangelvare. Neste dag kom det også inn en del penger, og vi begynte å lage en handleliste om hva vi skulle kjøpe inn. Det måtte planlegges nøye, både i forhold til hva vi mente var viktig og hvor mye av hver vare. Vi skrev ned alt fra vann, til mat, til bleier og bind, til tannkrem, såpe, deo, undertøy og lommelykter.

Dagen etter, fredag morgen, dro jeg tidlig ut med to venninner for å begynne handelen. Vi dro til sentrum, hvor de har et område med butikker som selger "por mayor", altså typ 12-pakker med truser, sokker, BHer etc, for en meget billig penge. Vi kjøpte også lommelykter og batterier, noe som faktisk er veldig dyrt i Chile. Så var det hjem og lesse av (Lesse?? Heter det det? Eller er det nok en blyantkvesser/spisser variant?) alle varene og ut igjen med større bil for å handle inn på supermarkedet. Vi fikk ordnet en avtale med sjefen der som tok vare på de vognene vi fylte opp, slik at vi slapp å ta med oss alt rundt. Først ville de faktisk ikke la oss kjøpe så mye, for det var mange som kom dit og latet som de skulle hjelpe men egentlig kjøpte for å selge videre. Ganske sykt! Vi forklarte nøye hva vi skulle, og heldigvis trodde hun på oss.

Vel hjemme igjen i ti tiden, og jeg innså at det hadde gått ti timer uten spising. Meget urut av meg, og jeg fikk kastet i meg litt mat før vi begynte på organiseringen. Vi lagde familieesker med mat og diverse, sånn at det ble enkelt å dele ut da vi kom frem. I steden for "en rispose til deg, og en til deg". Vi satt sammen barneposer med litt godis, en tegneblokk, blyanter, saks og blyantspisser. Først tenkte jeg godteri?? Det kan da ikke være det viktigste. Men barn slutter ikke å være barn selv om det skjer slike ting. Vi stablet pick up'ene og fetteren min satt opp stålgjerder på sidene, så de nesten funket som lastebiler. I fem tiden var alt på plass og vi la oss til å sove ett par timer før det vi var ute på veien i 7-8 tiden morgenen etter. Det gikk overraskende bra på motorveien, vi hadde sett for oss mer omkjøring og kø pga ødeleggelsene. Noen var det jo, viser til bilde(r) på facebook. Vi kom frem til Bucalemu på formiddagen en gang, og kjørte gjennom landsbyen og ut til stranden. På veien ut stoppet to menn oss og fortalte at vi bare kunne sette fra oss tingene hos de så skulle de fordele det videre, de var lite sympatiske, så vi ble ikke overbevist. Vi dro videre, i håp om å finne et sted som trengte oss mer.

Vi måtte ut i terrenget på humpete grusveier med bratte bakker, noe den eldste pick up'en ikke taklet så bra. Bilen stoppet og vi måtte bite i det sure eplet - den ville ikke starte. Etter cirka to timers forsøk på å starte den, ble vi pent nødt til å dra den etter den andre pick up'en. Det sier seg selv at da gikk det ikke akkurat fort i svingene. Etter mye om og men kom vi frem til landsbyen LLico. Der møtte vi en dame som fortalte oss at de hadde fått en del hjelp, men at de manglet bleier for voksne og barn. Vi delte ut en del av det vi hadde, og hun tilba seg å bli med oss lenger inn i skauen til et lite oversett sted. Vi dro av gårde med pick up'en på slep, og var nok litt skeptiske jo lenger inn i skogen vi kom med tanke på bilene. Men vi var fast bestemt på å hjelpe noen som trengte det, og ikke bare gi opp og levere det fra oss et sted.

Og glad er jeg for det, for da vi endelig kom frem ble det et rørende møte med de som bodde der. De ble utrolig glade for at noen endelig brydde seg om de, de hadde flere ganger snakket med de i kommunen, men hadde blitt oversett gang på gang. Vi fortalte de hva vi hadde samlet inn og hva vi hadde med oss, og fikk kartlagt hvor mange familier de var. Rundt 15 familiepakker ble delt ut, pluss alt fra babyting, til kjeler og truser. Det var en meget surrealistisk opplevelse å stå der oppi trucken og spørre om alle har fått sokker eller om det er noen som trenger boksere i størrelse medium. Men veldig fint. De ble helt ville da jeg kom med en søppelpose med håndkler, vi hadde vel kjøpt inn ca 50 stk. De kastet seg over meg, og det var ikke så mange som hørte etter da jeg sa at det var nok til alle.

De var utrolig takknemlige, og det var vanskelig å holde tårene i kanalene da en meget sympatisk mann begynte å fortelle meg om hvor vanskelig de har hatt det og hvor mye han satt pris på det vi gjorde mens han snufset forsiktig.

Etter alt arbeidet kjente jeg at magen rumle og vi kom på at vi ikke hadde spist noe hele dagen nesten. Vi var skrubbsultne og hadde gitt fra oss all maten, så de lokale inviterte oss inn på kveldsmat og te. Det var en utrolig opplevelse, noe av det beste med det hele, at vi fikk muligheten til å dele med de og bli kjent. I ti tiden vendte vi tilbake til LLico, med Emmy (damen som tok oss med) og der satt vi fra oss tingene de andre ikke hadde bruk for, som de skulle fordele videre dagen etter. Nå som vi hadde fått venner der, var vi rimelig sikre på at de ville gjøre en god og rettferdig jobb.

Så ble vi invitert på en ny runde kveldsmat og mer te, utrolig bra folk, verken veldige fattige eller rike, som nå hadde fått verden snudd opp ned. De hadde akkurat fått tilbake strømmen dagen før vi kom, det vil si at de hadde gått en uke uten lys. Butikkene i nærheten var stengt, og nærmeste sted de kunne dra var tre timer unna i buss. Det hjalp ikke mye med bil, når bensin fort ble en mangelvare. De kunne ikke drikke vannet i springen, for det hadde blitt dårlig og de kunne bli syke. Så de hadde stort sett ikke mye å rutte med, og det verste av det hele var at hver eneste natt måtte de opp på et lite fjell i nærheten og sove i telt der! De som hadde telt da...

Tsunamien gjorde de største ødeleggelsene ved kysten, og folk var fremdeles livredde for at bølgene skulle komme tilbake. Tenk å sove i et fuktig telt hver eneste natt i frykt for at vannet skal komme og ta deg, ganske surrealistisk spør du meg. Vi hadde gitt fra oss alt vi hadde av telt og soveposer, så vi tenkte vi skulle sove i bilene. Men de ville ha oss med opp på fjellet hvor de lånte oss et telt vi kunne sove i. Syk opplevelse å klatre opp der med tepper og ullundertøy. Dere må ikke tro det var varmt, sommeren lå på hell og på natten så langt sør lå vel gradene på rundt 10-12. Der oppe hadde de bål hvor de grillet kylling og vi fikk litt billig vin fra kartong. Det var faktisk utrolig koselig og en utrolig opplevelse for meg, som bare var på besøk og kunne legge meg i en varm seng dagen etter. Men de fortsatte faktisk å sove der oppe i lang lang tid, jeg snakket med familien min i dag, og de hadde ligget der oppe mer eller mindre helt frem til helgen. Noen dager hadde de sovet hjemme, men så rister det på nytt og de løper opp i redsel. Det må være helt forferdelig.

Det fortsatte å komme inn penger etter turen og, så siste uken min i Chile ble det en del handling. Vi holdt kontakt med de i LLico og de lagde en liste med hva de trengte. Det viktigste var vann og mel som de kunne bruke til å bake brød. De manglet også sukker, generelle matvarer, bleier, bind etc. Jeg kjøpte inn alt, og på lørdagen dro familien min tilbake. Jeg måtte dra fra Santiago den fredagen for å rekke flyet mitt til Cape Town fra Buenos Aires. De ble veldig takknemlige for all hjelpen og jeg føler virkelig at vi fikk hjulpet noen som faktisk trenger det. Familien min holder kontakten med de der nede, og jeg håper jeg kan besøke de neste gang jeg kommer til Chile.

Så det var virkelig en vellykket tur, og jeg må bare igjen få takke alle som har hjulpet meg! Alt i alt kom det inn 39 000 norske kroner, det var 6 000 igjen da jeg dro som familien skal bruke til å kjøpe to "mediaguas" som er to små hus til familier som mistet husene sine. Jeg setter utrolig stor pris på at det var så mange som hadde tillit til meg og faktisk stolte på at jeg skulle bruke pengene til det jeg sa. Det har varmet veldig og jeg er evig takknemlig. Det har virkelig vært en opplevelse for livet.

Stor klem og masse kjærleik fra Alvina.