søndag 28. februar 2010

De to lengste minuttene i mitt liv.

Ja, da har jeg opplevd det 5. heftigste jordskjelvet i verden. Heldigvis gikk det bra for meg og mine, og jeg lurer paa om jeg igjen skal takke skjebnen for det. Eller eventuelt sette pris paa tilfeldigheter. Uansett, fredag kveld og vi var klare for aa drikke litt og kose oss. Paty og Ale hentet meg og vi dro til leiligheten til Nicole og Nevali. Vi ble sittende og drikke en stund og diskuterte om vi skulle gaa ut eller ikke. Jeg var helt klar for aa ta en tur ut, og heldigvis ble de andre med.

Ingen visste hvor utestedet vi skulle paa var, saa det ble litt normal Chile-lok. Nevali snakket med noen venninner og de kom en stund etterpaa i bil. De visste heller ikke hvor det laa, saa vi bestemte oss for aa dra til Bella Vista, hvor det er fullt av utesteder. Vi var fire for mange i bilen, men hvem bryr seg vel om det her i landet. Vi bestemte oss for aa draa paa et sted som heter Bokara, og vi var paa vei inn da Nicole begynner aa tvile og mener det er for dyrt aa betale 3 lucas, som er litt over tredve kroner, for aa vaere der i to timer. Heldigvis ble vi enige om aa finne en bar og drikke oel istedenfor.

Vi satt oss ned paa et bord paa fortauet og bestilte tre literflasker med oel. Gaby, kusinen min, jobbet egentlig den natten men av en eller annen grunn fikk hun gaa og kom heldigvis litt etter at vi hadde satt oss ned. Paty og Ale hadde snakket med en venninne, La Fe, som var paa vei, og hun kom ogsaa heldigvis likt med Gaby. For da, mens vi satt der med en plastkopp med oel i haanda, og hoerte paa glade rastamenn som spilte trommer og danset, begynte bakken aa riste. Forst lo vi litt og trodde bare at det var "un temblor" som kan oversettes med risting (vet ikke om vi har noe ord for det), som paa richters skala blir karakterisert fra 1 til 6,5. Men saa ble det bare sterkere og sterkere, og jeg saa gleden i oynene til jentene forandre seg til frykt. I lopet av ett sekund forsvant alt som var av lys og vi kastet oss ut paa gaten (selvfolgelig med oelflaskene i haanda).

Alle rundt oss begynte aa skrike og lope og av en eller annen grunn var det folk som kastet flasker vilt rundt seg. Akkurat der og da foltes det som om jeg var i en action film, typ katastrofefilm med Tom Cruise. Vi klamret oss sammen, mens de lengste to minuttene i vaart liv passerte. Vi trodde alle at naa ere' bare aa legge hatten paa hylla og si takk og farvel. Vi kunne se hovedgaten fra der vi sto og den var fylt med royk og kaos, det bildet har festet seg til hjernebarken min. Jeg bare ventet paa aa see bygningene falle eller veien aapne seg, men det slapp jeg heldigvis. I stedet begynner jentene aa krangle om hva vi skal gjore og hvor vi skal gaa. Forbi oss loper mennesker som gale, men Ale er bestemt paa at man ikke skal folge massene, noe Gaby er veldig uenig i. Jeg blir staaende og tenke "ah, typisk chilenere, men dette er kanskje ikke helt riktig tidspunkt for aa krangle..."

Problemet var at vi var i Bella Vista, som er et belastet sted med masse gaerninger som raner og overfaller folk. De utnyttet seg selvfolgelig av situasjonen. Saa samtidig som vi maatte se opp for naturkatastrofe og holde oss i sikkerhet, maatte vi ogsaa se opp for gaerninger med kniv og passe paa verdisaker. Det var rett og slett helt kaos. Vi flyttet oss sakte, haand i haand mens noen provde og ringe familie for aa si at vi har det bra. Som selvfolgelig nesten var umulig, alt var nede. Nevali fikk heldigvis tak i sonnen sin og fikk hore at han hadde det bra.

Gaby, som jobber i en reality serie, var bestemt paa aa dra tilbake til jobben for aa se hvordan det gikk der. Vi provde aa si at hun ikke maatte gaa alene, men hun nektet aa hore paa oss. Resten av oss begynte paa hjemveien, som viste seg aa bli temmelig lang. Vi visste ikke bedre enn aa begynne aa gaa. Vi provde aa stoppe noen taxier forst, men alle bare kjorte forbi, sikkert paa vei hjem til familien sin. Mens vi gikk provde vi aa faa haik med bilene, det tok ganske lang tid foer plutselig en van stoppet og ba oss hoppe inn. Vi spurte hvor mye han skulle ha, men han ville ikke ha noen ting. Det er godt det finnes bra mennesker der ute! Han kjorte oss saa langt han kunne, og derfra var det ut og gaa igjen.

Vi var ganske redde for det var helt morkt ute, ikke ett eneste lys og vi visste at det kunne komme folk og overfalle oss. Nevali spurte hvem som hadde nokler, og ba de som hadde det putte de mellom knokene, klare for aa forsvare oss om noe skulle skje. Vi plukket ogsaa opp en stor stein hver som vi hadde i den andre haanda. Paa nytt folte jeg at jeg var i en film, men naa var det mer en folelse av en halvdarlig street gangster film med Ice T i hovedrollen. Der gikk vi bortover gaten, seks jenter klare for kamp. Jeg er ufattelig takknemlig for at jeg slapp aa ta frem mine urokkelige judo-ferdigheter og at vi kom oss trygt inn i en ny bil. Denne gang en personbil, men der det er hjerterom er det husrom. Han kjorte oss nesten helt frem til leiligheten til Nevali og Nicole, hvor det saa helt javlig ut. Siden de bor i fjerde etasje, laa alt paa gulvet. Glass knust over alt, kjoleskapet sto midt paa kjokkenet, mikrobolgeovnen knust paa gulvet, og tv'en gikk ogsaa i bakken. Vi maatte komme oss fort ut derfra, i tilfelle det skulle komme et nytt skjelv. Jentene kjorte meg hjem, og jeg kunne nesten puste ut - "trygt hjemme". Der var det heldigvis ingen store skader og alle hadde det bra. Gaby kom seg ogsaa trygt hjem cirka en time senere.

Dagen etter samlet vi jentene oss og snakket om hva som hadde skjedd. Vi var enige om at det var mange tilfeldigheter som forte til at vi alle kom oss trygt hjem. For hadde vi ikke gaatt ut, hadde vi opplevd jordskjelvet i fjerde etasje, noe som hadde vaert helt javlig. Men heldigvis gikk vi ut. Hadde vi gaatt inn paa det utestedet, som er to etasjer ned i jorda med bare en utgang, vet jeg faktisk ikke hva som hadde skjedd... Men heldigvis ville ikke jentene betale cover. Hadde jordskjelvet skjedd tre minutter foer, hadde baade Gaby og La Fe vaert helt alene midt opp i alt kaoset. Men heldigvis var alle sammen og tok vare paa hverandre.

Saa mens jeg sitter her i leiligheten og skriver og jevnlig kjennerat det kommer "temblorer" (skjelv), spor jeg meg selv om det var skjebnen eller tilfeldigheter, eller rett og slett ren flaks. Jeg er uansett evig takknemlig for at jeg og alle jeg er glad i overlevde natten. Og saa er det ikke saa mye annet aa gjore enn aa be for de som fortsatt er savnet og haape at det ikke kommer flere jordskjelv.


6 kommentarer:

  1. Kjære Alvina! Sterkt å lese om dine jordskjelv-opplevelser. Du kan tro nyhetene er stappa med dette. "Lovløse tilstander" osv. Jeg tenker på deg og håper du klarer å tenke en dag av gangen uten for mye bekymring. Glad i deg :)

    Hilsen Victoria.

    SvarSlett
  2. Takk for din historie, Alven. Er utrolig glad for alle tilfeldighetene!
    Ta godt vare på deg selv.
    Godt å høre at du er i god behold.
    Tenker masse på deg!

    Klemmer

    SvarSlett
  3. Godt å høre/lese at du er like hel, hva gjorde egentlig folk før Internett? Det er masse dramatiske bilder fra jordskjelvet i mediene, så det var betryggende å se meldingen din på FB. Interessant å lese om opplevelsene dine også; skriv gjerne mer! Satser på at turen din videre blir litt mindre dramatisk.

    SvarSlett
  4. Hei Alvina!
    Jeg synes det er bra du skriver hvordan du opplevde jordskjelvet. Det hjelper "å få ut" redselen/frustrasjonen, som det er naturlig at vi blir sittende med. Men samtidig kan jeg ikke dy meg for å si at du svartmaler litt. Hvem er jeg? Jo, jeg er en norsk kvinne, bodd i Chile i snart 16 år, og har opplevd mange sterke "temblorer", rystelser. Jordrystelse er ordet. Jeg bor for øvrig i 11 etasje, og jeg kan love deg at det rystet forferdelig. Men det gikk bra, bare noen få materielle skader, som er lite vesentlig i en slik sammenheng.
    Når jeg skriver at du svartmaler, mener jeg det du skriver om hjelpen. Det er klart det tok litt tid, men kjære deg, jeg går ut i fra at du følger med på nyheter og har vært ute i gatene her i hovedstaden, og det er da allerede sendt tonnevis med hjelp, både fra regjeringen, naboland, Usa og ikke minst fra den solidariske chilenske befolkningen.

    Men det er flott at dere også vil hjelpe. All hjelp trengs!

    Den andre delen, det høres jo ut som om det er bare kjeltringer i Chile! På alle de årene jeg har bodd her, har jeg vært i Bella Vista mange ganger, og i mange andre "skumle" områder også. Jeg har enda tilgode å se ran etc. Selvfølgelig finnes det her også, som i alle andre land. Til å ha over 6 millioner innbyggere i hovedstaden, vil jeg si det er lite kriminalitet her. Faktisk er jeg mere redd for å ferdes i Oslo sentrum om sommeren om kvelden/natta, hvor jeg er hver sommer.

    Selvfølgelig forstår jeg deg. Del gjerne dine opplevelser om jordskjelvet med alle. Forøvrig var det tsunamien som gjorde de største ødeleggelser. Men ikke skrem folk fra å reise på ferie til et fantastisk flott land, med hjelpsomme og hyggelige innbyggere!
    Mañana, mañana (i morgen i morgen) som du skriver. Min oppfatning er at det er herlig med et folkeslag som ikke stresser opp gud og hvermann. Og faktisk får de utrettet utrolig mye. Men du har kanskje ikke sett det enda?

    Og et tips til alle som kommer hit, regel en: lær hva man skal gjøre og hvordan man skal oppføre seg i tilfelle det blir et jordskjelv.

    Jeg ønsker deg en fortsatt flott tur!

    SvarSlett
  5. Til Anne-Karin.

    Takk for din tilbakemelding, det var interessant lesing, men la meg få klargjort et par ting. Jeg har bare skrevet om min opplevelse og kan ikke stå for noe annet. Det er på ingen mulig måte meningen å svartmale et land som jeg elsker "som om det var mitt eget". Men jeg mener fremdeles at landet har mye å lære når det gjelder effektivitet. Og ja, jeg har fulgt med på nyhetene, jeg har vært ute i gatene og jeg har snakket med familie og venner som er chilenere og som mener det samme som meg. De sier det ikke for å svartmale landet sitt, eller kritisere det, men det er faktisk et faktum at flere steder har hjelpen blitt stående på institusjoner og lignende. Men jeg legger ikke skjul på at det er mange som hjelper til, og det er jeg veldig glad for. Jeg tror ikke at jeg er Robin Hood eller den eneste helten. Jeg, personlig, klarte bare ikke å sitte på ræva og se på og høre om så mange der ute som enda ikke hadde fått hjelp, på grunn av manglende handlingskraft. Regjeringen klarte jo ikke en gang å varsle om tsunamien i tide, da synes jeg det er lov å komme med litt nevneverdig kritikk. Jeg skjønner at du er glad i og stolt over Chile, det er jeg og, men ingen er perfekte og det må da være lov til å si sin mening.

    Jeg vet ikke hvor gammel du er, hvor i byen du bor og hvor du henger hen til vanlig. Jeg har bare bodd under ett år i Chile til sammen, og jeg personlig har klart meg veldig fint. Jeg vet ikke i hvilken del av bloggen min du får inntrykk av at jeg mener det bare er kjeltringer i landet - det er hvert fall strengt tatt en overdrivelse. Og jammen er jeg glad for det, når jeg har et hundretalls familiemedlemmer der borte. Men det jeg står for, som er min personige mening, er at Chile lider av et voksende antall "flaites" (jeg vet ikke hvor godt kjent du er med chilensk slangbruk), som jeg ser på som et alvorlig problem. Ungdom som raner med kniv eller andre gjenstander og som ikke tenker seg om to ganger før de banker opp eller knivstikker uskyldige. Jeg har en kamerat som ikke kan drikke på fest om dagen, fordi han ble knivstukket på gata og nesten døde. Han ga fra seg alt han hadde, men de stakk han allikevel. En annen ble stukket i hodet med vinopptrekker fordi han er homofil. Da er det noe som skurrer, spør du meg.

    Jeg sier ikke at landet er fullt av kjeltringer, jeg vet om mange land som har større kriminalitetsandel enn Chile, men den natten var jeg faktisk bekymret for at det skulle skje oss noe. Og det tror jeg alle hadde vært når du får beskjed om å ta en stein i den ene hånden og tuppen på nøkkelen i den andre. Du skriver at du var i 11. etasje den natten, så da vet du jo faktisk ikke hvordan det var i Bella Vista, jeg verken overdriver eller svartmaler, jeg bare forteller bare om min egen opplevelse. Jeg tror at fæle ting kan skje deg uansett hvor du er hen i verden, og at det eneste man kan gjøre er å ta sine forhåndsregler. Om man skal gå rundt og være redd hele tiden, blir livet en trist reise.

    SvarSlett
  6. Når det gjelder avsnittet ditt hvor du skriver at jeg ikke må skremme folk fra å komme til Chile, må jeg faktisk trekke litt på smilebåndet. Jeg er halvt chilensk og jeg elsker det. Hadde jeg ikke brydd meg om landet, hadde jeg ikke jobbet så hardt som jeg har gjort for å hjelpe til. Da hadde jeg heller ikke bedt venner og familie i Norge om hjelp, men heller bedt de holde seg unna og bruke pengene sine på en ny snøskuffe eller en fresh, ny 42´tommers. At det er et fantastisk flott land med hjelpsomme og hyggelige innbyggere står det ingen ting på! Jeg har blitt rørt over engasjementet til enkeltmennesker som kanskje har blitt rammet av jordskjelvet selv (eller jordrystelse, som du mener det kalles), men som drar av sted med alt de har for å hjelpe andre som har det verre. Det kaller man nestekjærlighet.

    Jeg er stolt over Chile, jeg ser på det som mitt eget land jeg er takknemlig over all hjelpen landet har fått. Jeg oppfordrer alle og enhver til å dra til Chile, uavhengig av jordskjelv eller tsunami, noe annet ville være hyklerisk.

    Jeg beklager for at jeg har tråkket deg på tærne, det var aldri min intensjon. Jeg tror du har misforstått meg, og det er lov. Jeg håper dette har hjulpet deg til å klargjøre mine personlige meninger.

    Jeg ønsker deg det beste, og er glad for at jordskjelvet ikke ga deg annet enn et par materielle skader. Jeg er ikke særlig religiøs av meg, men jeg ber for at det skal roe seg i Chile og at landet snart vil komme seg på beina igjen.

    Ha en fortreffelig kveld videre,
    med vennlig hilsen Alvina.

    SvarSlett